Året er 1996. En moskus har forvillet seg ned i sentrum av Åndalsnes og er blitt skutt av politiet.
Den søteste gutten i klassen spør om jeg vil være med på sykkelen hans for å se på det enorme villdyret som visstnok ikke skal være fjernet enda. Uten å tenke slipper jeg alt jeg har i hendene og klatrer opp på styret av sykkelen hans. Vi sykla i vei, og han lo og lo fordi håret mitt var i fjeset hans. "Ser ingentiiiing, krøllene dine er overaaaalt".
Tanken om at skolen ble skulket og at vi ville havne i all mulig slags ulage og trøbbel med både lærere og foreldre, den streifet meg ikke i et sekund engang.
Fordi jeg la min elsk på han.
Vi var kjærester en dag eller så. Husker ikke hvem som sa hva, men all good things must come to an end.
Og det føles igrunnen helt greit.
...
Foruroligende tanke bare:
Det er over a decade later. Skulle tro at man blir smartere med årene.
Men Mary slipper fortsatt alt hun har i hendene og legger sin elsk på "den søteste gutten i klassen".
Han som ler og ler. Med hår i fjeset. Ikke mitt denne gang, men sitt eget tredagers skjegg...
Uten å tenke på hverken ulage eller trøbbel man kan havne i.
Times are not always changing...
Og all good things must virkelig come to an end, selv i voksen alder.
Føles igrunnen greit det og.
Eg tar på meg shades´a så ingen ser kor eg ser.
En annen vei bare...
