What came first, the music or the misery? People worry about kids playing with guns, or watching violent videos, that some sort of culture of violence will take them over. Nobody worries about kids listening to thousands, literally thousands of songs about heartbreak, rejection, pain, misery and loss. Did I listen to pop music because I was miserable? Or was I miserable because I listened to pop music?
(monolog fra den fantastiske filmen "High fidelity")
Har tenkt en del på dette, og vil også legge til at man forbinder gjerne sanger med enkelte hendelser og steder.
Jeg husker nøyaktig hvor jeg var, når og hvem jeg var sammen med når jeg hører enkelte sanger. Dette resulterer jo kanskje i at disse får en spesiell betydning for meg, eller i verste fall at de blir "ødelagt" for meg.
Men opplever man noe, eksempelvis trist, hyggelig, rart, romantisk eller lignende, forsterkes denne opplevelsen av en passende sang?
Går man i regnet og hører på "Nothing ever hurts like you" med James Morrison - føler man seg mer nede da?
Får man en flørtemelding og samtidig går "lucky" med Jason Mraz på radioen i det sekundet, føler man seg enda mer henrykt da?
Er man på roadtrip og lytter til "spiritual heart surgery" med Big Bang - føler man seg mer som i en kul film da? Med solbrente skuldre i en cabriolet med håret blafrende?
Jeg har en del sanger jeg IKKE setter på frivillig i enkelte sammenhenger, og jeg har sanger som forsterker følelser jeg har eller vil oppnå.
Men HVORFOR?
Har jeg sett for mange film?
Tror jeg at livet mitt av å til er en film?
Jeg fikk tilbud om å bli med i en gruppe på facebook som heter: I Wish Music Played During Epic Moments of My Life and Not Just in Movies.
Så flere føler det som meg altså...?
...
Dette er bare en tanke som har utarbeidet seg i det siste,
nå skal jeg gå å sette på "rock `n roll" med Eric Hutchinson, just to get in that weekend groove you know...! ;)