... do i know you???

Tusler nedover gata in my hometown og støter på en gammel klassekamerat som hilser. Gått på skole med vedkommende i 9 år, reist på diverse klasseturer og poserer sammen på bilder som fins i den hvite minne-kassen min enda. Men jeg kan ikke fatte og begripe hva personen heter... Han som jeg leika i skogen med og juksa på naturfagprøven med. Han som jeg skrev forbokstaven til, midt i røde tusj-hjerter utenpå gloseboka. Jeg kan peke ut huset han vokste opp i, og vet hvor pappan hans jobber. Men må omformulere setninger og hilsner så jeg kan sånn henslengt naturlig unngå å bruke navnet hans.

...

Så er det kurs på jobben, folk klemmer og vinker. Flere jeg har sett både to og tre ganger før kommer smilende mot meg og nikker. Jeg puster lettet ut når alle får utdelt navnelapper.

...

Festival på hjemstedet, men ikke kommet særlig mange mennesker på området enda. Pilsen er i hånda og humøret på topp, men ser ingen kjente rundt meg. Trodde alle gamle, kjære og nære dukket opp fra graven til sammenkomster som dette? Hadde vært så kjekt å se fjes fra et tidligere liv. Sola skinner og det er grei oversikt over konsertplassen... DER! et kjent fjes i mengden som skiller seg ut blant fremmede, ølglass heves og smilet settes på; nikker gjenkjennende til... KRISTOPHER SCHAU!!!! God husk jeg har må jeg si!

...

Vi sitter i gjengen å snakker om gamle, sære minner fra barndommen; alle har hatt en usynlig venn ett tiår tilbake og alt det der. Og da min søster proklamerer at hun HUSKER navnet på min usynlige venn fikk jeg følelsen av at det sa mer om meg som person enn noen av mine dreadfulle historier om glemte navn....! 

Denne bloggen er dedikert til deg KAMENSJ, min usynlige bestevenn, som gjorde barndommen min mindre ensom - mer herlig og ikke minst: mer MINNERIK! Du glemmes aldri.

-forhåpentligvis...

Legger ved bilde av min klassekamerat fra 4b:

(Godt man ikke trenger hjernen så mye i dagliglivet...)