"Kjenner du Marianne?"

"Å jada - vi gikk på videregående sammen!"

"Jaja, kjenner hun ja - vi er venner på facebook!"

"Marianne ja, det er hun med krøllene, sant? JAA! Fra Ålesund?"

Aså... kjenner er blitt et litt vidt begrep spør du meg. Iallefall når svaret "ja" er i alle tilfellene beskrevet ovenfor. At diverse mennesker har brukt tid sammen med meg ved en skolepult, har fått godkjent venneforespørselen sin på facebooken min eller har møtt meg på en fest utenbys - betyr da vitterlig ikke at de kan betrakte seg som en venn av moi?? Fordi det står på facebook betyr det ikke at det er sant! Jeg kjenner jeg blir helt utslitt av utsagn av denne kaliber! Folk med normalt vett mellom øra må da skjønne at det er mer i denne utrente skrotten enn profilbildene på facebook? Eller enda verre; slik man var den gang man vanket med puberteten på snei og regulering på tørk? Jeg vil da påstå at selvom jeg aldri hadde regulering (dah - har du sett tennene mine...?) og humøret enda kan skifte som villigheten til en vifteovn fra Clas Ohlson, fra styrken "duracelkanin" til "amøbe" på mindre enn et sekund, så har jeg da mer å by på enn da jeg var 17?? Kom igjen folkens! Get a grip!

Ordboka sier som følger:

kjenne; vite hvem (hva) noen (noe) er, ha kunnskap om henne k-r jeg godt / k- stemmen / jeg k-r knepene hans / jeg begynner å k- deg vite hvordan du er / k- igjen noe el. k- noe igjen / k- sin begrensning / bli kjent med en / k- til noe / være kjent i området / k- seg igjen / k- en (igjen) på ganglaget / (ikke ville) k-s ved noe kjenne igjen, være ved

 Im Mary - Jeg har forandret meg!

Og hvis noen tror de kjenner mine knep - må de tro om igjen!!

Me talast!