A Rush of BLOG to the Head

Flere dager med tenking, samtaler med andre og vurdering fram og tilbake har jeg latt meg rive med med bloggings. Etter å ha opprettet profil, valgt nøye ut hvilket bilde jeg kan vise omverdenen av meg selv, og en tur til butikken for å lufte krusehodet og formulere et passende navn på min nye "publisering av mitt liv" sitter jeg nå her. Men tre kinderegg, lefser, pepsimax og to karamell puddinger rikere skal jeg jo liksom skrive noe her da.
-apropos kinderegg: hvor er egentlig de arkitektiske vidunder kreasjonene blitt av? Har mr. kinder skiftet innovatør? En kompis ble så skuffet da han åpnet overraskelsen sin at han fikk bytte med meg så han fikk bygge noe. "ka e den skjiten hær???" skrek han etter det han bygget ble en rød aligatorlignende dings man kunne trykke på, men som man ikke visste hvorfor man ville trykke på. Hvor ble det av de flotte skilpaddene man rullet bortover bord kanten så den laget en morsom lyd, den stemplet mønster på et ark og var en sprettert samtidig???
Hva skriver man om? Jada, jeg har tenkt ut mange kule innlegg i hodet mitt. Fantastiske dialoger, hysterisk morsomme opplevelser, selvopplevde but yet komiske traumer; men hvor er de nå? Hvem blogger egentlig? Ler av mitt "impulskjøp" av bloggdomene.
Kanskje det har noe å gjøre med at jeg rett å slett er for sliten til å tenke idag? Jeg hadde så tragisk start på dagen at da det var lunsj tid på jobb og bakerivarene var kjøpt inn og jeg tuslet opp på jobb og innså det elementære: jeg hadde glemt å kjøpe pepsi. Å så jeg som hadde så lyst på pepsi daaaa... Tårene trillet. Kollegaen min kikket underlig på meg og jeg begynte å le litt. Tuslet med surmulende munn ned på butikken igjen og ringte min nevø på fem år. Foklarte historien til han om hans (normale - husk!) tante som begynte å grine på jobb for hun hadde glemt å kjøpe brus. "Da e du en GULLFISK!!" var tilbakemeldingen. Og jeg som var så deprimert forstod ikke engang hva lille han hadde fått med seg i sitt lille femårige liv, at det er jo de som har kort hukommelse. Heldigvis skulle det ikke mer enn en tlf til for å gjøre tanta blid igjen :)
" -I couldn´t help but wonder...." -ler igjen, trodde jeg virkelig det fantes en Carrie i meg? Å kunne skrive om hverdagslige ting i en komisk vending er en kunst. Det blir ikke automatisk en samling av tekstene dine i en nydelig rosa bok med bilde av deg selv på forsiden der du ser flatterende naturlig ut og man blir holdt big release party for...
"-meanwhile, across town", denne serien kan jo brukes til så mangt. Om ikke annet så at man får latterkrampe av at personen foran deg på datakurset har på seg en schrunchieeeeee.
Så vi får se hva dette utvikler seg til, tar gjerne imot kommentarer og tilbakemeldinger, men som mange sier: ikke mange opplever så mange syke ting som marianne - så jeg får vel skrive de ned og dele de. Kan ikke være så egoistisk å holde på sånt. We´ll see... In the meantime:
-oh lordy, i just bloged myself