sneaky sneaky....

I nattens mulmende mørke kommer det snikende. Listig og forsiktig kommer det fra intet, og der du trodde du tetta igjen godt fra i fjor - kommer det atter sigende inn, som en grå røykmasse som tar deg med marg og bein. Brer seg over hele deg. Eter deg. Fyller deg.

Mektig.

Altoppslukende.

Selv i min 27. høst - er jeg maktesløs.

...

Hvem skulle tro det? 

Og hva er det som får Marys bein til å skjelve som værhårene på en pus i motvind? Og høstens frembrudd til å virke så faretruende depressiv? Vinteren vi snart kan lese utfra kalenderens sidetall, så sort å kald?

Ah, I get it...

Kjærlighetssyken har tatt store mengder av befolkningen og nå har den innhentet poor little Mary.

Det er den fine sofakroken som virker "Akk, så tom"...

Kanskje jeg burde forutsett dette fra høsten 2009? Og de andre høstene før det?

Mitt vokabular fra min negative hjernedel presser fram den danske formuleringen av denne årstiden; "Efterår" som får en til å tenke på at en epoke er i aller siste kapittel.

Stikkord for høst i min positive hjernedel innebærer ordene; peiskos, filmleie, snuggling i soffan, kakao i koppen... Alle disse ordene skal være i bruk mens man ler og ser på løvet/snøen som laver ned utenfor vinduet, og ikke har en bekymring i verden. 

(ikke at dette skjer i virkeligheten what so ever - men man kan da nyte slike ting i hodet om ikke annet...? For hva er vel bedre enn en varm armkrok, matchende norgesgensre og smil på lur? That narrows it down to basicly nothing...)

Ah - jeg vil gjemme meg bort og fare langt inn i den delen av hjernen der disse tankene holder hus...

Men så våkner jeg fra dagdrømmen, innser det er langt over midnatt og får heller dytte den høsttunge kroppen ned i dyna og lukke øynene hardt, hardt...